Dopet

Jeg har gitt opp kjærligheten selv før jeg kunne velkommen tanken på at det virkelig eksisterer. Kanskje jeg har følt det lurer et sted inni meg for så mange ganger i det siste, men jeg børstet det bort før det er for svak til å ønske å prøve å enthrall meg igjen.

Jeg er ikke bitter eller noe sånt. Jeg har sett folk falle i kjærlighet på tusen forskjellige måter. Jeg har sett deres øyne skinner som ingen andre lysende stjerne kan. Jeg hørte det serenade. Lovers flyte i en varm omfavnelse. Jeg vil ikke fordømme dem for et hjerte er overgivelse. Jeg misunner dem. Det krever mye mot å tillate deg selv å falle i kjærlighet.

Jeg har alltid vært redd for kjærlighet. Redd for ønsker og trenger noen så mye. Jeg har nå overbevist meg selv at jeg er bedre alene. Solen vil fortsatt skinne for meg i mine våkne timer. Jeg snur meg bort hver gang elsker finner meg verdig. Jeg lurer på hvorfor folk forelsker da etter alle de lykkelige øyeblikkene, de vet det bitter end. Etter at alle gnistrer i øynene, venter en tåre å falle og bak dem smiler ... en rynke ble trukket. Nei, jeg er ikke klar for å bli skadet. Alltid eksisterer bare i fairybook fortellinger og i denne verden hvor alt er langsomt blir eldre og håpløse romantikere velger å holde fast på sin barnslige fantasier, la jeg realiteten bygge murer rundt meg.

Men denne morgenen, våknet jeg skjelvende. Solen skinte litt mer lyssterk enn den pleide. Jeg lot aldri for mye lys å komme inn på rommet mitt for jeg vet, det vil blinde meg. Det er stråler kikket gjennom soveromsvinduet mitt som truer meg til å røpe mitt dypeste ønske ... En hemmelighet at jeg selv ikke var klar over. Det skremte meg. Kan det være at jeg viste seg å være noen ... eller verste, noe annet under søvnen min? Jeg så meg selv i speilet og så andres refleksjon. Det var et ansikt jeg har sett i min levetid. Hvordan kunne jeg glemme disse linjene, de kurver? Men nei, jeg har ikke sett den slags smil before.I våknet opp i en verden helt forskjellig fra den jeg har vokst komfortabel med. Jeg ønsket at jeg drømte ....

m for jeg vet, vil den blinde meg. Det er stråler kikket gjennom soveromsvinduet mitt som truer meg til å røpe mitt dypeste ønske ... En hemmelighet at jeg selv ikke var klar over. Det skremte meg. Kan det være at jeg viste seg å være noen ... eller verste, noe annet under søvnen min? Jeg så meg selv i speilet og så andres refleksjon. Det var et ansikt jeg har sett i min levetid. Hvordan kunne jeg glemme disse linjene, de kurver? Men nei, jeg har ikke sett den slags smil before.I våknet opp i en verden helt forskjellig fra den jeg har vokst komfortabel med. Jeg ønsket at jeg drømte ....

Men jeg var ikke det. Noen brøt ned murene rundt meg og omarrangert mitt liv. Jeg er nå å se verden gjennom andres øyne. Hver liten ting saker. Hver liten ting hvisker et ukjent løfte og noe, et eller annet sted inni meg forsikrer min ristet sjel at det kommer til å bli fantastisk. Jeg skrek fra toppen av lungene mine håper at min dirrende stemme ville liksom drukne lyden av mine egne hjerteslag. Men det er mer kraftfull. Noe som jeg ikke lenger kan unnslippe. Jeg lukker øynene og et ansikt en vises. Jeg hører en stemme. Jeg føler styrken i en omfavnelse som svekker meg. Jeg har gått vanvittig og mistet kontrollen. Jeg har falt i kjærlighet.