Se deg i Amerika

Jeg husker da jeg var på high school, mine venner og jeg pleide å snakke om livet i andre land spesielt i Amerika. Vi fant som plasserer svært interessant. Vi faktisk drømt om å reise dit en dag.

Det var vår high school drøm. En drøm som syntes umulig på grunn av begrensede økonomiske ressurser, men vi var håper at denne drømmen ville gå i oppfyllelse. Tross alt er livet full av overraskelser. Vi vet aldri hva er i butikken for oss. Hvem vet, en av disse dagene, en av oss vil være der?

Etter videregående skole oppgradering diskuterte mine venner og jeg våre fremtidige planer på høgskoler eller universiteter der vi ville forfølge våre studier. Noen av oss bodde her i Laguna mens andre dro til Manila. Caryll og jeg registrert hos Letran-Calamba. Jeg var i ferd med å ta Bachelor of Science i Industrial Engineering, men så bestemte jeg meg å ta Accountancy, kurset som Caryll og Anne tok før jeg gjorde. Etter det første semesteret, Anne forskjøvet til psykologi, men Caryll og jeg bestemte meg å fullføre kurset. Vi holdt seg klassekamerater på college.

Det var 1997 da hun fortalte meg at hun vil snart forlate for Chicago. Jeg prøvde å overbevise henne for ikke å gå dit fordi hun kan finne det vanskelig å justere til et nytt miljø og finne nye venner; men siden hun er flytende i engelsk, er jeg sikker på at hun kan enkelt kommunisere med folk der. Men den virkelige grunnen til hvorfor var overbevisende henne ikke å gå er at jeg aldri vil miste min BESTEVENNEN. Jeg har vært hennes beste og mørke Artist, og hun har vært min kinesiske mur. Jeg ønsket å opphold på den måten. Hun har gitt meg en skulder å helle på og hun nøl med ikke å hjelpe meg når jeg nød den.

Det er nesten et år siden hun og hennes familie venstre. Vi klarte å holde kontakten gjennom telefonsamtaler, brev og e-post; Vennskapet vårt er fortsatt til tross for stor avstand.

Nå, jeg håper å oppgradere denne kommende April, med en grad av BS Accountancy, jeg skylder det til henne. Midt i forvirring, hun opplyst meg, dyttet meg, oppmuntret og støttet meg. Jeg gjorde det på grunn av henne. Jeg lovet henne at jeg ville er ferdig med dette kurset. Et par måneder fra nå, vil jeg kunne fortelle henne at jeg endelig gjorde.

Jeg har fortsatt flere enheter i min curriculum i år fordi jeg er en student arbeider. Jeg besluttet å ta en annen gradkurs for å fylle opp min tid og fokusere mer på mine studier. Min satsvise mates hadde uteksaminert siste April 2001. Opptatt med deres valgte karrieren, jeg sjelden ser dem. Jeg føler ensom og alene.

Det var den Colegio Foundation-dagers feiring. Jeg gikk til biblioteket og brukt en del av min tid det mens mine venner og klassekamerater var opptatt med sin eksamen praksis. Jeg så Kyle, en klassekamerat i Tagalog i biblioteket. Jeg husker han pleide å motta særbehandling fra våre professor fordi han er en amerikansk statsborger.

Vi utviklet en best vennskapet. Vi brukte å kalle hverandre som "kuya", og vi har behandlet hverandre som sådan. Vi ble beste venner og delte mange ting til felles, men hver gang jeg husket at han er en amerikansk statsborger, jeg kan ikke hjelpe, men mener at han ville snart forlate meg… Igjen!

Det er vanskelig for oss en del måter. Vi pleide å dele lykkelig øyeblikk sammen, og det er på grunn av ekte vennskap. Til slutt må vi akseptere at ingenting er permanent i denne verden. Vi kan ikke se hverandre etter konfirmasjonen, men vi lovet å holde vennskapet i våre hjerter. Jeg skal bo her og Kuya Kyle vil snart bor i California. En annen god venn er om å forlate meg.

I dag er jeg veldig opptatt med livet mitt college, med min overbevisninger og med mitt arbeid. Jeg har så mange planer etter konfirmasjonen – ta styret eksamen, være en CPA og jobbe utenlands, spesielt i Amerika.

Jeg er veldig heldig som har så mange venner som utgjør en del av mine drømmer. Uansett hvor jeg går, aldri jeg glemme at de er de beste samlingene i mitt liv, den beste ART har jeg noen gang malt på grunn av å være ekte, sann og verdig til å bli spesiell evig. Hvis mine drømmer vil snart bli virkelighet, ønsker jeg bare å sende en bagful av Takk for støtten og stykker råd de hadde gitt meg.

Caryll og Kuya Kyle er bare to av mine beste venner. Jeg er glad her i Norge med min familie og andre venner. Tiden vil komme som vi snart vil se hverandre på nytt. Jeg har ingen tvil om at en dag; eller annen måte, vil våre veier kryss og møtes igjen. Kanskje ikke her i Filippinene. Hvem vet, ved Guds nåde, jeg kan se dem i Amerika. (Knight, 2002)